15.07.2013





Del 20 -

Dette ble faktisk siste del i denne sesongen. Jeg har egentlig ikke tid til å skrive nå, og det er et ork å sette seg ned å skrive, så jeg avsluttet sesongen nå. Er ikke sikker på når neste sesong begynner, men jeg må ha en liten pause først. 

 

Ellers var denne delen så jævlig å skrive. Dere aner ikke. Lever meg så inn i det, når jeg skriver. Så jeg føler det er jeg som er Annie. Og fysøren. Har ikke ord xD, men håper dere liker den. 

Så snakkes vi igjen i neste sesong ;)

PS. Hør denne sangen mens dere leser!!

 

 


Meldingen Aiden hadde fått i går var fra Niall. Han ville snakke. Fikse ting. Jeg og Aiden hadde diskutert det i flere timer, om jeg skulle snakke med han nå eller senere. Vi endte opp med at jeg ikke var klar enda.

 

Jeg satt helt alene, midt på gulvet. Aiden måtte reise hjem igjen i dag tidlig. Blikket mitt hadde den siste halvtimen landet på klokken på veggen. Det var mest sannsynelig den lengste halvtimen på flere år. Viseren beveget seg sakte. Tårene som i løpet av natten hadde trilet ned over kinnene mine, var nå tørket inn. Nå sto tiden stille. Ingenting skjedde. Det var som om tiden ventet på noe. Som om jeg ventet på noe. Men hva? På bedre tider? På at Niall skulle slutte å ringe? På at Liam, Harry, Zayn Louis, Catie og Mary skulle slutte å ringe? Ikke visste jeg. Men noe var det.

 

Den ene lyspæren i taket begynte å blinke i noen sekunder før den slukket seg. Jeg sukket. Da måtte jeg ut i butikken senere i dag, for å skaffe en ny lyspære. Tanken fristet ikke. Det var garantert en million paparazzier som ville ta bilde av meg, jenta som ble latterliggjort av den kommende stjernen; Niall Horan. Jeg sukket enda en gang, bare denne ganger dypere. Jeg hadde to valg på å få fikse den. Jeg kunne gå ut i butikken selv, å bli møtt av paparazziene. Eller jeg kunne be Mary og Catie kjøpe en og legge den utenfor døren min. Jeg gikk for den siste muligheten.

 

Mobilen min, som hadde 74 ubesvarte anrop og 31 uleste meldiger, så trist ut da jeg låste opp koden og gikk innpå meldinger. Jeg orket ikke lese noen av dem som sto der. Det eneste jeg gjorde var å sende en melding til Catie.

 

Til: Catie

Fra: Annie Walker

 

Hvis du og Mary gidder, kan dere komme bort hit, med en lyspære. (Legg den utenfor døren min, og gå igjen)

 

Jeg skrudde på TVen og bladde gjennom kanalene. Det var ikke noe gøy å se på. Ingenting som fjernet alle tankene mine. Øynene mine gled igjen, og etter bare noen sekunder falt jeg inn i søvn. Men det var ikke lenge.

 

*DING DANG*

 

Kanskje de var kommet med lyspæren? Jeg gikk ut i gangen for å se. Det kunne jo være paparazziene hadde funnet adressen min. 

Øynene mine ble sperret opp da jeg så gjennom vinduet hvem som sto der. Ingen andre enn Niall fuckings Horan. Jeg snudde og skulle til å gå inn i stuen igjen, da Niall fikk øye på meg. Han dundret litt på døren. "Annie! Jeg har lyspæren du trengte. Jeg kan skru den fast for deg også?" 

 

Jeg snudde meg sakte mot ytterdøren. Tårene hadde begynt å trille, og øynene mine var knipt igjen.

"Du vet jeg ikke mente det. Jeg var drita. Det var et uhell. Du kan alltid regne med meg. Jeg er her alltid. Uansett om det er en lyspære som skal skiftes eller om du trenger meg på en annen måte. 

 

Da jeg snudde meg mot stuen nok en gang, begynte han å dundre på døren min. "Annie!" "Annie! Slipp meg inn. La oss snakke!"

Jeg falt ned på knærne mine. Deretter falt resten av kroppen min også ned på gulvet. Hulkene mine gikk fra små, uskyldige hulk, til store uutholdelige hulk. 

 

Benene mine krøp inntil resten av kroppen min. Jeg lå i fosterstilling. Øynene mine var rødsprengte. "Annie, vennen. Går det bra med deg?" 

 

Jeg trakk pusten. Hvis han noen gang skulle komme seg bort her i fra måtte jeg si noe. "Nei, hva faen ser det ut som? Det går overhodet ikke bra! Jeg trodde vi skulle være trofaste mot hverandre, elske hverandre. Men jeg tok så jævlig feil. Dra til helvette, Niall! Hulkene mine var nå gigantiske. De var ikke til å holde ut. Jeg klarte ikke stoppe. Bomben som hadde ligget inne i meg de siste 2 døgnene hadde sprengt. Han ble stille. Bare sto der. Jeg holdt ikke ut mer. Jeg hadde enda flere følelser som måtte ut. Jeg reiste meg opp, sprang mot døren. Låste opp døren, og gikk helt opp i ansiktet hans.

 

"Hvis du noen gang rører meg igjen, er du så jævlig fucked! Hvis du noen gang snakker til meg igjen, er det ikke noe mer Niall Horan igjen.  Jeg sto å skrek opp i ansiktet hans. Pulsen min var garantert langt over 200. Han så på meg. Tårene hans rant nedover kinnene hans. Jeg sank nok en gang ned. Denne gangen ned på huk. Hendene knyttet forann øynene mine. 

 

Jeg kunne høre Niall ta noen skritt bak, men uten å snu seg. Ut fra ingenting dukket Harry, Liam, Mary og Catie opp. Jeg sank enda lenger ned. Nå ned på bena mine. Hodet ned mot bakket. Naboene kunne overhodet ikke unngå å høre de høye hulkene mine. 

 

Harry og Liam la armen sine rundt Niall, og dro han enda lenger bort fra meg. Mary og Catie kom bort til meg. "Ikke rør meg! Jeg klarer ikke mer!" Skrek jeg til dem. 

 

"Annie. Du trenger oss nå. Vi kan snakke om ting, fikse ting." Jeg trakk pusten. Mary risket seg til å legge armen sin på ryggen min, og stryke den. Jeg pustet fort. Ut og inn. Det føles som noen hadde holdt pusten borte fra meg i flere måneder, og at jeg endelig skulle få puste igjen. 

 

Hodet mitt løftet seg litt opp, hvor jeg så rett inn i Niall sine øyne. De var rødsprengte, akkurat som mine. Tårene hans fosset. Han møtte blikket mitt. Vi holdt øyekontakten en liten stund før han prøvde å komme bort til meg, men han ble holdt igjen av Liam og Harry. "Slipp meg!" Skrek han. Jeg reiste meg. Gikk mot han. Armene til Harry og Liam løsnet fra kroppen til Niall. Han gikk mot meg. Da vi møttes på midten, gransket i hverandre. Han løftet den ene hånden sin, men jeg rygget noen skritt bak. Hvordan kunne jeg vite om han skulle til å slå meg, eller bare stryke meg på kinnet? Jeg tok ingen sjangser. Han så på meg. "Stoler du ikke på meg, An?" Jeg sank blikket mitt ned til skoene mine. "Jeg vet ikke." Hulkene hans ble større. Jeg rynket øyenbrynene mine. Blikket mitt reiste seg opp igjen. Han gikk mot meg. Jeg tok et usikkert skritt tilbake. Han sto helt opp i meg nå. Leppene hans møtte mine.

 

Jeg kjente armen hans rundt meg. Han skviste meg inntil seg. Leppene våre beveget seg harmonisk i noen sekunder, før jeg trakk meg bort fra armene hans. Han så uforstående på meg. Jeg klarer ikke dette, Niall. Jeg klarer ikke tanken på at når du blir drita kan du kysse andre. Jeg overreagerer sikkert, men jeg trodde virkelig at du aldri kom til å gjøre noe sånn med meg. At du ikke ville utsette meg for noe sånn. Uansett om du var drita eller ikke. Jeg trodde det var deg og meg for alltid. Men jeg skjønner det nå. Vi burde holde oss til å være venner. Vi vet ikke om vi kan stole på hverandre. Vi kjenner hverandre ikke bra nok til å være kjærester. Vi kommer til å klarer oss fint. Finne de som passer oss best, og vi kommer til å holde på vennskapet vårt.

 

Hulkene hans forvandlet seg til store smerte skrik. Han ble dratt tilbake av Harry og Liam, han sank sammen. Skrikene hans ville ingen ende ta.  Jeg ble omringet av amrene til Catie og Mary. Hodene deres boret seg inn nakkegropen min. Det siste jeg så var Niall som ble trekt inn i bilen til Harry, og de siste skrikene hans, boret seg inn i hodet mitt. Han ble kjørt bort fra meg. Jeg falt. Alt falt. Alle følelsene mine, alle tankene mine, alle minnene til Niall og meg falt. Dem falt ned i bakken. Jeg falt ned på bakken. Øynene mine gle igjen. Og jeg kjente armene til Mary og Catie sine armer trekke meg opp. 

Del 19 - tanker

Rommet mitt virket egentlig ikke så fint lenger. Når jeg flyttet inn hit for snart tre år siden, var jeg stor fornøyd. Nå var det kjedelig, kjipt, gammelt. Og ikke minst: Den ene veggen min var ødelagt. Lerretet av Niall og meg hang der. Og etter de siste dagene stolte jeg ikke mer på han. Jeg burde vell. I og med at jeg hatet når jenter overreagerte over gutter, og flippet på dem for ingen grunn. Men jeg klarte det ikke. Hvis han har gjort det en gang, er det fullt mulig at han kan gjøre det flere ganger. Og dessuten: Jeg forelsket meg ikke i en gutt som kysser andre jenter når han blir drita. Det var overhodet ingen god grunn for å være utro. Han burde unngått å bli drita. Han burde være gammel nok til å kontrollere seg selv. 

 

Mobilen min hadde vibrert i ett sett etter Lørdag. Først av Niall. Han hadde beklaget seg over et kyss. Da visste jeg ikke om det en gang. Det tok ikke lange tiden før jeg fant det ut da. Det lå over hele nettet. Deretter begynte Mary og Catie og mase. Om det gikk bra, om de kunne komme bort, om ditt og datt. Til og med mamma hadde sendt meldinger. Hun hadde jo selvfølgelig ikke klart å unngå å se bildene, hun heller. 

 

Hva skulle jeg si? "Jo, du skjønner. Niall ble drita på en nattklubb." Ikke søren. 

 

Og til Mary og Catie viste jeg heller ikke hva jeg skulle si. Jeg ville ikke ha dem her nå. Jeg orket ikke snakke om det med dem. De ville bare synes synd på meg. Og jeg ville bli sett på som et svakt menneske. Eller nei. Kankje ikke. Men jeg ville ikke snakke om det. Det var vell bare for sårt til å snakke om. 

 

Niall selv hadde jeg ingenting jeg ville si til. Etter meldingene hans om bildene og hvor lei seg han var, virket han bare falsk. Tanken på å møte han igjen gjorde vondt. Tanken på å se inn i det blåe, vanligvis klare øynene, gjorde vondt. Tanken på å berøre huden hans igjen gjorde vondt. Alt ved han gjorde vondt nå. 

 

Nok en melding kom inn på den nok så nye iPhonen5 en min, som for øvrig var en gave fra Niall.

 

Fra: <3Niall

Til: Annie Walker

 

Babe. Hva er det jeg skal si for at du tilgir meg? Jeg er hjemme i leiligheten min nå. Alene. Vi burde snakke sammen, fikse ting.

 

Hvordan våget han i det hele tatt å kalle meg babe? At han var hjemme igjen, var egentlig en god tanke. Han hørte til her. Og han klarte jo tydeligvis ikke kontrollere seg selv andre plasser. Men å møte han? Snakke med han? Fiske ting? Nei. Denne jenta hadde ben i nesen. Hun lot ikke ting som dette gå forbi seg så lett. Han fikk finne på en måte å fikse ting opp selv. Han lagde dette kaoset. Han fikk rydde opp. Og han kunne jo kanskje vært litt mer kreativ enn å innvitere meg hjem til seg. Som om alt var ok. 

 

Aiden kom inn på rommet. 

"Annie? Går det bra med deg? Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si for at du skal føle deg bedre."

"Jeg har det ok. Ingen tårer er felt enda." sa jeg med et smil.

Han smilte. 

 

"Jeg har bestillt 'take away' mat til oss. Frister det?"

"Du er best, Aid. Klart det frister."

 

**

 

Ingenting slo take away mat. Spesiellt ikke med Aiden. Han viste så godt med kroppspråket at han likte maten. Han smilte mens han hev inn med nudler og kjøtt. Og det gikk fort. All maten hans var borte etter kun noen minutter. Når han var ferdig pøste han i seg cola. 

 

"Du spiser litt tregt." sa han da han endelig så opp fra tallerkenen sin. 

"Du spiser litt fort." 

 

Jeg krøp bena sammen opp i sofaen og dro til meg et teppe. 

"Kan vi se en film, og komme oss litt bort fra virkeligheten?" Jeg kikket opp på han. 

"Klart det. Hvilken film?"

"En komedie."

 

Mobilen til Aiden ringte. Han kikket først på mobilen sin. Så på meg. Med et alvorlig blikk.

Del 18 - Musikk lindrer smerte

Heisann.. Vet det er en stund siden sist, men jeg er litt lat på skrivefronten. Når jeg har tid er det ikke det første jeg gjør, så derfor tar det litt tid før dere får oppdatering. Men uansett; guttene kommer til Norge folkens! Og jeg skal på konsert med dem! Hvor kult er ikke det? Æh, gleder meg sykelig mye! 

 

∞ Fikk dere tak i billetter?


 

Mary's perspektiv:

 

Velkommen til Sugerscape. De nye forferdelige nyhetene vi fikk høre i går, har enda ikke synket inn hos oss. Vi snakker selvfølgelig om kysset mellom Niall Horan og Sandy Johnson. Det skal visst ha tatt sted på en nattklubb for to dager siden. Bildene viser at Niall har hendene sine bak i nakken på Sandy, mens leppene deres jobber harmonisk sammen. Hadde det ikke vært for at Niall har kjæreste, hadde kysset vært nydelig. Vi har ikke hørt noe fra Annie, kjæresten hans. Ikke så rart. Hadde vi vært henne hadde vi også buret oss inne. 

 

Jeg skrudde av TV'en. Jeg klarte ikke høre på mer. Ikke visste jeg hvor Annie var. Hun svarte ikke på mobilen. Ikke var hun pålogget på noen chatte-programer. Og hun åpnet ikke døren når jeg og Catie banket på. Alle gardinene var nede, så det var heller ikke mulig å kunne se inn i leiligheten hennes.

 

Niall hadde jeg ikke snakket med heller. Med det hadde Harry og Louis. Ikke det at dem hadde fortalt noe til meg om hva han tenkte. 

 

Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til. Noe måtte jeg jo gjøre. Å gå til Annie igjen ville ikke være noe lurt. Jeg ville ikke fått noe svar. Jeg kunne heller ikke reise til andre siden av England, bare for å snakke med guttene. Det jeg kunne gjøre; var å få guttene hit. Var det noen Annie måtte snakke med, uansett om hun vil eller ikke; var Niall.

 

*Ding Dang*

 

"Hallo? Hvor er du?" Jeg kunne høre stegene til Catie i trappen. "Her oppe!"

Catie kom opp trappen, med mobilen sin i hendene. "Har du snakket med Niall?" Hun satte seg ned på en av kjøkkenstolene. "Nei, har du?" sa jeg, mens jeg fant frem litt drikke til oss. "Nei, men jeg har snakket med Louis. Vi skal møte dem på flyplassen om en time. De er på vei hjem nå." Jeg dumpet ned på stolen ved siden av henne. "Seriøst? Kommer dem hjem tidligere?" "Jepp, ingen av guttene klarer egentlig å konsentrere seg noe sælig etter det som skjedde, uansett."

 

"Vi burde vell gå da? Har du sendt melding til Annie?" spurte jeg mens vi var på vei ned i gangen for å få på oss yttertøyet. "Ja, men hun svarer ikke." Jeg knyttet snøringene på conversene mine, og vi gikk ut. Catie låste opp bilen, og vi satte oss inn.

 

Bilturen var lang. Vi sa ikke så mye. Det hele var så rart. Bare pga et lite kyss hadde ting snudd seg helt på hodet. Et lite kyss hadde ødelagt alt. 

 

Plutselig slo det meg: Aiden! 

"Catie! Hva i helvette er galt med oss?" hun så uforstående bort på meg. "Aiden! Han er jo med Annie! Han kan i det minste fortelle oss hvordan hun har det!" Catie sperret opp øynene. "Hva venter du på? Ring han!"

 

Jeg skalv nesten på hånden, så å få tak i mobilen, var verre enn jeg trodde. Jeg fikk tilslutt tak i den og slo inn nummeret hans. "Ta på høytaler!" ropte nesten Catie. Jeg gjorde som hun sa. 

 

"Hallo?" Et smil dukket opp på munnen min. "Hei, det er Mary. Hvor er An?" Det ble stille en stund før han svarte. "I sengen sin." Jeg og Catie vekslet noen blikk. "Kan jeg få snakke med henne?" Det ble enda en gang stille. Denne gangen lenge nok til at Catie fikk kommet frem til flyplassen. "Hun sover. Og jeg vil ikke vekke henne." Jeg sukket litt. "Ok, kan du be henne ringe meg?" "Mhm. Snakkes." 

 

**

 

Vi sto og ventet inne på et rom. Guttene måtte snike seg ut fra flyet for å ikke bli møtt av alle de tusen paparazziene som hadde hørt at de skulle hjem igjen, og som nå sto inne på flyplassen å ventet.

 

Catie satt på en stol, mens jeg gikk rundt i rommet. Det første jeg kom til å gjøre var gi Harry den største klemmen noen gang. Opp i alt dette styret som hadde dukket opp, trengte jeg han nå. Før jeg rakk å tenke mer på hva jeg skulle gjøre når dem kom, kunne vi høre dem utenfor. Stegene deres var rakse, men samtidig lave. Døren åpnet seg og inn kom Paul, og noen andre livvakter. Deretter guttene, og enda flere livvakter. Harry kom mot meg. Jeg la armene mine rundt skuldrene hans. "Jeg har savnet deg så sinnsykt mye!" hvsiket han inn i øret mitt. "Og jeg deg." 

 

Jeg slapp taket for å så gå bort til Niall. Han sto ved døren og ventet på at vi skulle gå. Han hadde en hettegenser på seg, en svart joggebukse og et headsett på ørene. Hetten på genseren hans var trekt godt over hodet hans. Så godt at vi ikke kunne se øynene hans. Jeg trakk han inntil meg og ga han en klem. Det var ingen reaksjon. Han bare sto der. Når jeg hadde trekt meg tilbake tok han opp mobilen og byttet sang. Jeg sukket og snudde meg til dem andre. De sto å snakket med noen som jobbet på flyplassen.

 

Harry's hånd grep rundt midjen min, mens vi sto å snakket med folkene som var kommet inn hit. 

 

Endelig kunne vi gå ut. Harry, Liam, Louis, Zayn, Niall, Catie og jeg var presset inn i en klynge omringet av livvakter. Vi beveget oss fort over flyplassen. Harry, Louis, Catie, jeg og noen livvakter fra flyplassen skilte lag med de andre for å komme oss tilbake til bilen til Catie. 

Del 17 - papparazziene

"Herregud, Aiden?!"

 

Jeg sto i døråpningen å kikket inn i stuen. I stuen satt Aiden, fetteren min! 

"Annie!" Han stormet mot meg med åpne armer. Jeg sprang inn i armene hans. Gud som jeg hadde savnet han! Hendene hans holdt et godt tak rundt meg og jeg holdt et godt tak rundt han. Jeg hadde ikke tenkt til å slippe taket med det første. 

 

"Hvor lenge siden er det vi så hverandre sist!?" Klarte jeg å få frem etter en stund med stillhet. Catie hadde stått i døråpningen å smilt hele tiden. 

"Aner ikke. Lenge siden hvertfall!" sa han og trakk seg litt unna. 

 

Catie kremtet litt og tok noen skritt inn i stuen. "Vell, ikke for å skryte, men det var min ide!" Jeg smilte enda større enn det jeg allerede gjorde. "Jepp, hun trodde du kom til å trenge en oppmuntring nå som Niall har reist bort i to uker." sa Aiden og blunket til Catie.  "Dere er seriøst best!" 

 

"Haha, det vet vi godt!" kom det fra Catie. "Hva skjer i kveld da?" spurte Aiden.

"Vell, jeg har egentlig ikke planlagt noe som helst. Men vi finner vell på noe?" Både Aiden og Catie nikket. 

 

"Kan vi ikke bare ringe Mary å ha en vanlig filmkveld? Med snop og sånn?" Catie så spørrefullt på meg.

"Sure, why not?"

 

Niall sitt perspektiv:

 

Dagen i studioet hadde gått utrolig fort. Klokken var allerede blitt 19. Jeg og resten av guttene skulle møtene noen jenter, og sikkert dra på en klubb, eller noe. Noe måtte vi jo finne på om kveldene. 

 

**

 

Jeg satt i en ganske klam og ekkel sofa. Den var liten, hadde en grusom brunfarge og den stinket gammel øl. Jeg satt helt på kanten for å slippe å skitne ut så veldig mye av buksen min. Noen av guttene danset rundt med noen jenter, allerede ganske fulle. Men Louis og jeg hadde dumpet ned i sofaen. 

 

"Hvordan går det med deg og Annie?" spurte Louis.

"Det går fint, med deg og Cat da?" 

"Fint." sa han og smilte. "La oss finne noe å drikke." jeg begynte å bli tørst, og trengte en kveld med hygge.

 

Borte ved bardisken, satt det noen jenter. Louis hadde bestilt to øl til oss, og vi satte oss ned ved siden av jentene. Ølen gled fort ned og det gikk ikke mindre enn fire, fem glass med øl. En av jentene; Sandy hadde begynt å småflørte litt med meg.

 

"La oss gå ut, det er så mye støy her." hvisket hun inn i øret mitt. Vi ruslet ut. Jeg grep tak i hånden hennes. Det føltes som om hjernen min ikke tenkte på noe enn akkurat her og nå. 

 

Da vi kom oss ut, og satte oss ned på en benk hvor det egentlig var meningen at folk som røyket skulle være, la hun hendene sine i fanget mitt. Før jeg visste ord av det, var begge hendene mine bak nakken hennes, og jeg dro hun nærmere. Leppene lyste mot meg, og jeg stoppet opp et sekund. Så hun inn i øynene. Blikkene våres møttes, før jeg lukket øynene. Jeg kunne kjenne leppene mot mine. Leppene gled harmonisk sammen. Hendene hennes var for lengst oppe i håret mitt og jeg kjente at hun trakk seg enda nærmere meg.

 

Vi ble brått avbrutt av noe blitz. Faen, papparazzier.

Del 16 - Dovendyret

Kort del, I know. Og dødsdårlig del, men måtte bare skrive innlegget i full fart. Prioriterer skole forann fritid, så blir ikke så mye tid til skriving. Jeg har jo andre ting jeg også gjør på fritiden. 


 

Catie, Mary og jeg satt hjemme i stuen til Mary. Ingen sa noe som helst. Guttene var dratt, og vi hadde for ikke så mange timer siden, sagt farvell til dem. Det hadde gått greit, egentlig. Det var trist, men det gjorde meg egentlig mer stolt. Guttene skulle spille inn album. 

 

Mary brøt stillheten.

 

"Vi kan ikke bare sitter her i dag." 

Jeg så på henne. Egentlig var det jeg hadde mest lyst til nå, å legge meg ned i sengen til Mary, snurre dynen godt rundt meg og sove. Men jeg ble sittende å se på Mary. Blikket mitt ville ikke oppnå noe som helst. Jeg var bare for lat til å flytte på det.

 

"Som for eksempel?" Spurte Catie og hevet det ene øyenbrynet sitt.

 

"Jeg vet ikke, jeg! Men jeg gidder hvertfall ikke sitte her inne hele dagen. Det er fint vær ute. Vi kan gå en tur?"

 

"Nei." Sa jeg og Catie i kor. Catie orket ikke gå på noen som helst tur akkuat nå, hun heller. Vi var ganske like på den måten. Jeg hadde sikkert godt av å komme meg ut å få bort litt fett fra magen. Men det var ingen andre deler av kroppen min, enn hodet mitt som var med på å gå tur. De andre delene lå å hvilte på sofaen. Bena mine over Caties. Hodet mitt på brystkassen hennes, og resten av kroppen sov allerede. 

 

Catie strøk en hånd gjennom håret mitt. 

 

"Vell, da får jeg gå tur alene, da." hun stopper opp litt, og ventet på å se en reaksjon fra oss. Den kom aldri. "Og dere får ikke vente her imens."

 

Jeg visste hun kom til å si det. Jeg visste også at hun ikke kom til å gi seg hvis vi diskuterte det. Derfor flyttet kroppen min seg motvillig til gangen. Catie kom like bak. Vi fikk på oss yttertøyet. 

Vi prøvde også å få kontakt med Mary, men hun var for irritert til å bry seg. 

 

"Hade da!" Sa Catie, før vi gikk ut. 

 

"Jeg vil sove." Klagde jeg surt.

 

"Da stikker vi hjem til deg å sover." Sa Catie. Det var overhodet ikke noe spørsmål. Catie var allerede på vei mot leiligheten. 

Jeg labbet etter henne. Vi sa ikke et ord på hele turen hjem.

 

Da vi kom inn døren til leiligheten, slengte vi av oss yttertøyet, og krøp opp i dobbeltsengen min.

 Det tok ikke lang tid før vi begge lå i dyp søvn. 

 

**

 

Jeg våknet av at Catie ristet i meg. Jeg mumlet et eller annet jeg selv ikke forsto en gang.

"Kom deg opp, vi har sovet i over tre timer!" Jeg slo opp øynene. Det var ikke det lureste jeg har gjort. Det sterke dagsslyset slo øynene mine. Det sved, og alt ble hvitt. jeg knep dem igjen, men Catie dro meg opp av sengen.

 

Vi subbet oss inn i stuen hvor jeg fikk øye på noen jeg overhodet ikke hadde forventet å se!

del 15 - kyssene

 

Niall strøk hånden sin forsiktig over låret mitt. Det var hans kjæretegn. Han gjorde det som oftest når han var trist eller når han visste at jeg var trist. Og akkurat nå, var vi vell begge triste. Han skulle reise bort fra meg. I hele to uker. Det var lenge siden han hadde vært borte så lenge, siden vi ble sammen. 

 

Vi lå begge godt pakket under dynen, i sengen til Niall. Hodet mitt lå å hvilte på brystet hans. Jeg kunne høre hjertet hans dunke. Den ene hånden hans var plassert på hodet mitt. Den strøk litt i hårstråene mine og inn i mellom kysset han hodebunnen min. 

 

Den andre hånden hans lå jo på låret mitt. Den strøk frem og tilbake med fingertuppene. Noen ganger i sirkelbevegelser, andre ganger bare frem og tilbake. 

 

"Hvilket klokkeslett reiser dere?" Sa jeg, med en ganske dyster stemme. 

"Ganke tidlig, rundt åttetiden på morningen." Hånden hans stoppet å stryke meg på låret. Istedenfor flyttet den seg til ryggen min, og fingertuppene hans lagde små sirkelbevegelser. 

 

Jeg sukket, og knep øynene igjen. Jeg var ikke helt sikker på hvofor eg gjorde det egentlig. Jeg tror det var fordi jeg ville stenge inne tårene som jeg kjente var på vei. Niall la tydlig merke til det, og grep et godt tak rundt meg. "Vi kommer til å klare oss, vennen! Det vet du!" Jeg nikket. Jeg overreagerte. Herregud. Det var kun to uker. Andre kjærestepar var borte fra hverandre i flere måneder. Dette var barnemat i forhold.

 

Jeg satte meg opp i sengen. Snudde meg mot Niall som lå utstrakt på sengen. Øynene hans så triste ut, samtidig som de lyste glede. Jeg visste ikke helt hvorfor. Men de lyste glede. Og i motsetning til hva Niall gjorde med meg, klarte jeg ikke å lese han. Han var noen ganger ganske vannskelig å lese. Ikke alltid. Men noen ganger ble han mystisk. Jeg pleide å stirre han inn i øynene, prøve å forstå hva han tenkte. Det pleide å funke. Derfor satte jeg meg opp på fanget hans. Armene hans havnet automatisk rundt hoftene mine.

 

Han grep meg inn i en ganske stor klem. "Vi kan jo skype om kvelden før jeg legger meg. Og vi kan tekste nesten hele dagen!" Det virket mer som han overtalte seg selv om at det skulle gå bra, enn meg. Jeg tok et godt tak rundt han, og moste han enda tettere inntil meg. 

 

"Jeg kommer til å savne deg." Hvisket han inn i øret mitt. "Og jeg deg."

Han kysset meg svakt i nakken. Etter en liten stund gikk han over til å småbite øret mitt. Han snudde meg rundt, slik at jeg lå nederst. Han kysset leppene mine svakt, usikker på om han kunne fortsette. Jeg strøk hånden min opp i håret hans og trakk han enda tettere enn det han allerede var.

 

Han tok det som et tegn til at han kunne fortsette. Kyssene hadde gått over til å kysse svakt og ømt til heftig og intim kyssing. Jeg dro av han t - skjorten han hadde på seg, og strøk hendene mine over brystet hans. Han kom enda tettere inntil meg, og strøk ene hånden sin bak på ryggen min. Bhen min løsnet å lå på gulvet på mindre enn to sekunder. 

 

Hodet hans la seg inn i nakkegropen min. Hodet mitt gikk automatisk lenger ned i puten, av nytelse. Niall la merke til det, og la munnen sin rett ved siden av øret mitt. 

 

"Du liker det?" Det var egentlig ikke et spørsmål. Jeg nikket svakt, og kysset han ømt på kinnet. Han snudde hodet sitt mot mitt igjen, og la nesen sin mot min. 

 

"Jeg kunne ikke tilbringet den siste natten min med deg på en stund, bedre." 

Jeg valgte å ikke svare, men heller gi han nok et kyss på munnen. Toppen min ble revet av, og kyssene hans fortsatte nedover magen min.

 

Jeg stoppet han da han var kommet halvveis. Øynene hans så inn i mine. Mine så inn i hans. Jeg bøyde meg frem mot leppene hans, men kysset han ikke. Leppene mine gikk videre til øret hans, hvor dem ga fra seg et lite "lovebite" og jeg hvisket inn i øret hans: "Ville bare være sikker på at du ville dette."

 

Han smilte, og jeg la meg ned igjen. Han så opp på meg en siste gang, før buksene mine landet på gulvet.

del 14 - Resturanten

Ingen sitt perspektiv

 

Catie og Louis gikk gatelangs ned en gammel gate i London. Noen paparazzier dukket opp inn i mellom. Louis flettet hånden sin inn i Catie's. De hadde bare en dag igjen sammen, før guttene skulle reise bort for første gang med bandet. De skulle spille inn noen låter på albumet på andre siden av England. Guttene hadde heller ikke lang tid på å få dem spillt inn, så de måtte jobbe hardt, og uten fritimer.

 

"Tror du vi kommer til å klare oss?" Spurte Louis med en lav stemme.

"Så klart dere gjør."

 

De ruslet videre nedover den gamle og litt slitte gaten. I et av butikkvinduene sto det noen søte små poser med godteri. I andre var det klær. 

 

Videre nedover gaten møtte dem Niall, Annie, Mary og Harry. De skulle spise på en resturant litt lenger nede. 

 

**

Inn i resturanten var det lav musikk i bakgrunnen. Stolene hadde rødt trekk over seg, og gullkanter. Niall satte seg ned med Annie, Harry med Mary og Louis med Catie. 

 

Niall hadde armen over skuldrene til Annie, og Annie var travelt opptatt med å finne ut hva hun skulle bestille. Niall trengte ikke sjekke det. Han hadde vært her flere ganger, og bestillte alltid det samme. Noe kjøttgreier med saltat og poteter ved siden av. 

 

Servitøren kom med drikken de hadde bestillt og satte den på bordet. Harry var den første til å hive seg over drikken.

"Jeg tror jeg tar den, jeg." Sa Annie og kikket opp på Niall. Han nikket, og tok seg en slurk av ølen sin. Mary gikk i en vakker, fin marineblå kjole, med et lite hjertesmykke, og noen matchende sko. Catie gikk også i en kjole, men den var beige med gullglitter. Guttene hadde skjorter og noen litt finere bukser. Alle så temmelig bra ut.

 

Annie gikk kun i en vanlig vinrød kjole, med blonder. Den var ikke veldig pyntet, heller mer vanlig og basic. Skoene hennes var noen svarte ballerinasko, med en liten sløyfe på tåspissen.

 

Louis brøt stillheten som hadde dukket opp i rommet. "Så hva tror dere de komme til å synes på den andre siden? Hva om sangene blir helt på trynet?"

"De som arbeider der, kommer til å bli sykt overrasket over hvor flinke dere er! Det er jeg nesten 100 prosent sikker på." Sa Mary som satt og dullet med hånden til Harry. "Hva om de ikke liker oss eller sangene i det hele tatt, da?" Spurte Harry og bet seg i leppen. "Hhaha, det er ikke mulig. De kommer til å elske dere, jeg lover deg." Sa Mary samtidig som hun strøk en hånd over kinnet hans. Han smilte til henne og la hånden sin på låret hennes. 

 

"Vell, hva skjer om de elsker oss da?" Glapp det ut av Niall som ikke hadde sagt noe på en stund nå. 

"De kommer til å gi dere enda en platekontrakt, dere blir enda mer kjent. Osv." Sa Catie mens hun tok en sup av cideren sin. 

 

Servitøren kom til bordet med maten, og folk hugget inn. 

"Dette smaker fantastisk som alltid." Niall var snart ferdig, allerede. "Hahah, du er så søt!" sa Annie og ga han et kyss på kinnet. Han smilte og la litt mat på gaffelen sin. "Smake?" Hun nikket og åpnet munnen sin. Niall la gaffelen inn i munnen hennes. "Du hadde rett. Det smakte veldig godt." Han smilte storfornøyd.

 

"Vell, maten min var ikke så værst den heller." Mary satt på andre siden av bordet og hugget innpå med et eller annet fisk. Hun skulle helst være så sunn som overhode mulig. "Så bra, det gjorde mitt også." Sa Catie som satt vedsiden av.

 

"Siden maten smakte så godt, kanskje vi skal kjøre på med dessèr også?" Sa Louis og virket ganske fornøyd med at alle likte maten. Det var nemlig han som hadde valgt akkurat denne resturanten. Alle nikket ivrige. Louis vinket på kelneren og bestilte en stor is til alle med sjokoladesaus. 

 

"Dette er en så god trøst til at vi ikke får se dere på to uker!" Sa Catie og ga louis en stor klem. Annie der imot, så ut til å nettopp ha innsett at guttene skulle være borte i to uker. Hun ble sittende å se ned i fanget sitt lenge. 

del 13 - tårene

 

Himmel.. Det var aldri meningen at det skulle gå så lang tid til jeg postet dette innlegget. Planen var at jeg skulle forhåndskrive det på blogg, sånn at det ble postet på Søndag når jeg satt på flyet.. men jeg glemte det helt av midt i alt stresset med å pakke ferdig. BEKLAGER!


Jeg tok meg selv i å felle en tåre. Den rant sakte nedover kinnet mitt, og var snart fremme med munnviken min. Jeg satt hjemme i min egen stue. TVen sto på, og pc'en min var på fanget mitt. Jeg bladde nedover facebooken min. Det var flere bilder av Niall med fans. Noen var overlykkelige for å ha møtt han, andre var lykkelige for å se han igjen. Han kysset flere av jentene på kinnet. Jeg kjente sjalusien snike seg innpå meg. 

 

Sjalusien tok overhånd da jeg fant nok et bilde av Niall og en fan. Jenta på bildet holdt et godt tak rundt midjen hans, og smilte som en galning. Niall kysset henne på kinnet, og hadde ene hånden sin på skulderen hennes. Den røde capsen hans, hadde han bakfrem, og det blonde håret hans stakk ut. 

 

Han var min. Jeg ville ikke at andre skulle få oppleve hvordan det føltes når Niall kysset deg. Hva om han sluttet å like meg. Hva om han fant en finere jente enn meg. Det var ganske stor sannsynlighet for at han møtte mye vakkrere jenter enn meg. Hvertfall nå som han og de andre guttene hadde fått så mange fans. På så kort tid. Etter konserten, hadde fans strømmet på overalt. Noen hadde filmet konserte  og lagt den ut på YouTube. Videoen hadde allerede over 50 000 views. Det var nesten ikke til å tro hvor store de allerede hadde blitt. 

 

Det ringte på døren, og jeg reiste meg opp fra kosestolen min, og la koppen med kakao på bordet. 

 

Utenfor sto Niall. Jeg tørket fort bort den tørre tåren som hadde nesten tørket nå. Han åpnet døren og kom inn. 

"Hei babe." Sa han og plantet et kyss på leppene mine. Endelig fikk jeg få kysset han igjen. Enda det bare var noen dager siden sist, føltes det som flere år. Leppene mine kysset han harmonisk tilbake. Jeg ville ikke gi slipp på dem med det første. 

 

Niall virket overrasket over at jeg ikke ga slipp, men han fortsatte han også. Tilslutt trakk han seg litt tilbake, og studerte meg. 

 

De dagene han hadde vært borte, hadde jeg bare vært hjemme eller ute med Mary og Catie. Vi hadde snakket og alt annet enn guttene. Vi likte bedre å snakke om dem når de var tilstedet. Da ble det ikke noe tristhet for at vi ikke var med dem nå. 

 

Niall la hendene sine rundt hoftene mine, og trakk meg en til enda et kyss. Jeg kysset han ikke tilbake.

"Hva er i veien, vennen?"

"Ikke noe, bare ikke i et så godt humør i dag." 

 

Han kikket ned på meg med det store og knallblå øynene sine. Han sa ingenting, medn det var ikke vannskelig å se at han forsto at det var noe. Han snudde meg rundt og la ene hånden sin på ryggen min som et tegn til at jeg skulle gå. 

 

Vi gikk inn på kjøkkenet hvor jeg fant frem en skål med chips. Han åpnet kjøleskapet, og hentet to øl.  Vi satte oss ned i sofaen i stuen, og jeg skrudde på TVen. Han kikket bort på pcen min.

"Tror du jeg kan låne den?" Sa han samtidig som han la ene hånden sin på låret mitt. Jeg nikket, uten å se på han. 

 

Han var den eneste som kunne passordet for å komme inn på den, så han kom seg inn på null problem. Jeg hadde selfølgelig glemt å krysse siden, så han havnet rett inn på det siste bilde jeg hadde sett på av han og en fan. Jeg prøvde å unngå ansiktet hans, for å late som det ike betydde noe som helst. Hodet hans snudde seg mot mitt. Jeg kjente øynene hans i siden på meg, og hånden han hadde plassert på låret mitt begynte å stryke sakte, frem og tilbake. Han stoppet opp, og begynte å lage små sirkler med tommelen sin.

 

Han stirrret lenge på meg, som om han leste tankene mine. Jeg kjente en tåre trille sakte, men sikkert ned kinnet mitt. Han la pc'en bort og snudde hele kroppen sin mot meg. Tommelen hans krøp opp til ansiktet mitt, og strøk bort tåren som hadde trillet ned over kinnet mitt. Jeg kikket opp på han. Jeg kunne ikke botstå øynene hans mer. 

 

Jeg satte meg opp på fanget hans, og hendene hans flettet seg inn i mine. Vi ble sittende slik lenge. Vi bare så på hverandre, og leste tankene til hverandre. 

"Du vet at du er den eneste jenta jeg har følelser for, sant?" 

Jeg nikket sakte. Han bare nikket tilbake, for å vise at han synes det var bra at jeg var klar over det.

 

Han klemte meg inntil den varme kroppen sin og la hodet sitt inn i skulderer gropen min. Denne gangen var det han som fellte en tåre. 

"Jeg visste at det at vi fikk så mange fans kunne knekke oss, men jeg trodde aldri det skulle skje så fort." Hviket han inn i øret mitt. Jeg trakk meg bort fra han.

 

"Knekke oss? Det har ikke knekt oss?" Sa jeg med en blanding av irritert, overrasket og trist stemme.

"Nei, kanskje ikke knekt oss, men det er ikke vannskelig å se at du allerede nå begynner å bli sjalu på fansen. Jeg kikket flaut ned i bakken. Hvorfor i helvette ble jeg sjalu? Jeg var jo godt klar over at han hadde følelser for meg. Det var ingen grunner å bli sjalu for.

 

"Vi klarer oss fint gjennom dette, så lenge du stoler på meg. Stoler på at det er deg jeg har følelser for." Sa han mens han løftet hodet mitt opp. Jeg bøyde meg mot han, og ga han et varmt kyss på munnen. 

del 12 - Et halvt år?!

Niall fjernet hendene sine fra brystene mine, og jeg mine fra ryggen hans. Damen stirret en stund på meg, før hun lot blikket falle over på Niall. Niall grep hånden min, og la den andre armen sin rundt midjen min. Jeg kikket forvirret bort på henne. 

 

Niall der imot, så ut til å vite hvem hun var.

"Hei, Nancy! Dette er kjæresten min, Annie." Sa han og gikk bort til henne for å gi hun en klem. 

"Hei, ja, jeg ser det. Jeg har visst ikke hilst på deg før." Sa hun, før hun gikk bort til meg og grep tak i hånden min. "Nancy Scot. Det er jeg som eier dette studioet." Jeg smilte. "Annie Walker, kjæresten til Niall." Hun smilte tilbake til meg, før hun gikk forbi oss og inn der dem andre var. 

 

"Kleint." Slapp jeg ut, og knep et godt tak i hånden hans. Han lo, og vi ruslet inn til de andre.

 

Liam og Zayn satt i en sofa, sammen med Nancy. Mens Louis, Harry, Mary og Catie satt i den andre. Niall satte seg ned på en stol, og jeg satte meg ned på fanget hans. 

"Så, dere skjønner. Albumet dere skal begynne å jobbe med, må bli gitt ut senest 30. Desember." Guttene så forskrekket ut. De kikket på hverandre med store øyner, og Niall klemte hånden min eksta hardt.

 

"Men det er jo kun et halvt år til. Vi trenger mer tid." Sa Harry tilslutt, etter at han hadde stirret med store øyner på Nancy. 

 

"Jeg vet det, men det er nødt til å bli gitt ut da. Ellers rekker vi ikke å få gitt ut albumet deres. Det er ganske mange som skal jobbe i studioet det neste året, skjønner dere."

"Dere kommer til å klare det helt fint, dere må bare jobbe hardt." Kom det fra Mary som satt på fanget til Harry. Niall og de andre guttene nikket svakt. 

 

"Vell, da snakkes vi igjen klokken tre." Sa Nancy, før hun reiste seg, kikket på klokken hun hadde på armen og gikk ut av rommet vi var i. 

"Fy faen! Et halvt år?!" Louis reiste seg, og så på oss andre som stirret på han med store øyner.

"Slapp av, dette kommer vi til å klare helt fint. Vi begynner allerede i dag. Kanskje første sang blir ferdig til Fredag allerede." Sa Liam opptimistisk. Louis begynte å gå frem og tilbake i rommet. Tydelig veldig stresset. Han bøyde hodet sitt bak og så opp i taket. Samtidig som han fortsatte å gå.

 

"AAUU!"

 

Louis fulgte ikke helt med, og la ikke merke til at han var nærme bordkanten. Tilslutt klarte han å krasje rett i det. Vi andre lo, mens Catie reiste seg opp med en gang, og la armene sine rundt livet hans.

"Vennen, kan du roe deg ned litt? Jeg blir så utrolig stresset av deg nå." Han nikket unnskuldene og trakk henne inn til en klem. 

"Vi stikker å handler litt." Harry og Mary reiste seg og gikk ut døren. Jeg reiste meg også opp fra fanget til Niall. Han så uforstående opp på meg. "Jeg orker ikke sitte her i to timer." Han reiste seg og lente pannen sin mot min panne. 

 

"Hva skal vi gjøre da?" 

"Vet ikke, jeg." Han snek hånden sin ned i lommen min og grep tak i mobilen min. Jeg regnet med han bare skulle sjekke hva klokken var, eller noe sånn, men neida. Han sprang av gårde med den. "Niall?! Den er min!" Skrek jeg bak han. Han løp ut døren og nedover gangen. Jeg føk etter han i all hast. "Kom å ta den tilbake, da vell!" 

 

Vi sprang videre nedover gangen. Forbi alle de tusen dørene som var her. Pokker at han er så rask, tenkte jeg for meg selv. Han stoppet med heisen. Dette var den eneste muligheten jeg hadde til å ta han igjen.

 

Det var ca 50 meter som skilte oss fra hverandre. Han kikket bak seg, og så meg som kom i hundre og helsike bortover gangen. 

 

"TOK DEG!"

Les mer i arkivet » Juli 2013 » November 2012 » Oktober 2012
hits