Del 20 -

Dette ble faktisk siste del i denne sesongen. Jeg har egentlig ikke tid til å skrive nå, og det er et ork å sette seg ned å skrive, så jeg avsluttet sesongen nå. Er ikke sikker på når neste sesong begynner, men jeg må ha en liten pause først. 

 

Ellers var denne delen så jævlig å skrive. Dere aner ikke. Lever meg så inn i det, når jeg skriver. Så jeg føler det er jeg som er Annie. Og fysøren. Har ikke ord xD, men håper dere liker den. 

Så snakkes vi igjen i neste sesong ;)

PS. Hør denne sangen mens dere leser!!

 

 


Meldingen Aiden hadde fått i går var fra Niall. Han ville snakke. Fikse ting. Jeg og Aiden hadde diskutert det i flere timer, om jeg skulle snakke med han nå eller senere. Vi endte opp med at jeg ikke var klar enda.

 

Jeg satt helt alene, midt på gulvet. Aiden måtte reise hjem igjen i dag tidlig. Blikket mitt hadde den siste halvtimen landet på klokken på veggen. Det var mest sannsynelig den lengste halvtimen på flere år. Viseren beveget seg sakte. Tårene som i løpet av natten hadde trilet ned over kinnene mine, var nå tørket inn. Nå sto tiden stille. Ingenting skjedde. Det var som om tiden ventet på noe. Som om jeg ventet på noe. Men hva? På bedre tider? På at Niall skulle slutte å ringe? På at Liam, Harry, Zayn Louis, Catie og Mary skulle slutte å ringe? Ikke visste jeg. Men noe var det.

 

Den ene lyspæren i taket begynte å blinke i noen sekunder før den slukket seg. Jeg sukket. Da måtte jeg ut i butikken senere i dag, for å skaffe en ny lyspære. Tanken fristet ikke. Det var garantert en million paparazzier som ville ta bilde av meg, jenta som ble latterliggjort av den kommende stjernen; Niall Horan. Jeg sukket enda en gang, bare denne ganger dypere. Jeg hadde to valg på å få fikse den. Jeg kunne gå ut i butikken selv, å bli møtt av paparazziene. Eller jeg kunne be Mary og Catie kjøpe en og legge den utenfor døren min. Jeg gikk for den siste muligheten.

 

Mobilen min, som hadde 74 ubesvarte anrop og 31 uleste meldiger, så trist ut da jeg låste opp koden og gikk innpå meldinger. Jeg orket ikke lese noen av dem som sto der. Det eneste jeg gjorde var å sende en melding til Catie.

 

Til: Catie

Fra: Annie Walker

 

Hvis du og Mary gidder, kan dere komme bort hit, med en lyspære. (Legg den utenfor døren min, og gå igjen)

 

Jeg skrudde på TVen og bladde gjennom kanalene. Det var ikke noe gøy å se på. Ingenting som fjernet alle tankene mine. Øynene mine gled igjen, og etter bare noen sekunder falt jeg inn i søvn. Men det var ikke lenge.

 

*DING DANG*

 

Kanskje de var kommet med lyspæren? Jeg gikk ut i gangen for å se. Det kunne jo være paparazziene hadde funnet adressen min. 

Øynene mine ble sperret opp da jeg så gjennom vinduet hvem som sto der. Ingen andre enn Niall fuckings Horan. Jeg snudde og skulle til å gå inn i stuen igjen, da Niall fikk øye på meg. Han dundret litt på døren. "Annie! Jeg har lyspæren du trengte. Jeg kan skru den fast for deg også?" 

 

Jeg snudde meg sakte mot ytterdøren. Tårene hadde begynt å trille, og øynene mine var knipt igjen.

"Du vet jeg ikke mente det. Jeg var drita. Det var et uhell. Du kan alltid regne med meg. Jeg er her alltid. Uansett om det er en lyspære som skal skiftes eller om du trenger meg på en annen måte. 

 

Da jeg snudde meg mot stuen nok en gang, begynte han å dundre på døren min. "Annie!" "Annie! Slipp meg inn. La oss snakke!"

Jeg falt ned på knærne mine. Deretter falt resten av kroppen min også ned på gulvet. Hulkene mine gikk fra små, uskyldige hulk, til store uutholdelige hulk. 

 

Benene mine krøp inntil resten av kroppen min. Jeg lå i fosterstilling. Øynene mine var rødsprengte. "Annie, vennen. Går det bra med deg?" 

 

Jeg trakk pusten. Hvis han noen gang skulle komme seg bort her i fra måtte jeg si noe. "Nei, hva faen ser det ut som? Det går overhodet ikke bra! Jeg trodde vi skulle være trofaste mot hverandre, elske hverandre. Men jeg tok så jævlig feil. Dra til helvette, Niall! Hulkene mine var nå gigantiske. De var ikke til å holde ut. Jeg klarte ikke stoppe. Bomben som hadde ligget inne i meg de siste 2 døgnene hadde sprengt. Han ble stille. Bare sto der. Jeg holdt ikke ut mer. Jeg hadde enda flere følelser som måtte ut. Jeg reiste meg opp, sprang mot døren. Låste opp døren, og gikk helt opp i ansiktet hans.

 

"Hvis du noen gang rører meg igjen, er du så jævlig fucked! Hvis du noen gang snakker til meg igjen, er det ikke noe mer Niall Horan igjen.  Jeg sto å skrek opp i ansiktet hans. Pulsen min var garantert langt over 200. Han så på meg. Tårene hans rant nedover kinnene hans. Jeg sank nok en gang ned. Denne gangen ned på huk. Hendene knyttet forann øynene mine. 

 

Jeg kunne høre Niall ta noen skritt bak, men uten å snu seg. Ut fra ingenting dukket Harry, Liam, Mary og Catie opp. Jeg sank enda lenger ned. Nå ned på bena mine. Hodet ned mot bakket. Naboene kunne overhodet ikke unngå å høre de høye hulkene mine. 

 

Harry og Liam la armen sine rundt Niall, og dro han enda lenger bort fra meg. Mary og Catie kom bort til meg. "Ikke rør meg! Jeg klarer ikke mer!" Skrek jeg til dem. 

 

"Annie. Du trenger oss nå. Vi kan snakke om ting, fikse ting." Jeg trakk pusten. Mary risket seg til å legge armen sin på ryggen min, og stryke den. Jeg pustet fort. Ut og inn. Det føles som noen hadde holdt pusten borte fra meg i flere måneder, og at jeg endelig skulle få puste igjen. 

 

Hodet mitt løftet seg litt opp, hvor jeg så rett inn i Niall sine øyne. De var rødsprengte, akkurat som mine. Tårene hans fosset. Han møtte blikket mitt. Vi holdt øyekontakten en liten stund før han prøvde å komme bort til meg, men han ble holdt igjen av Liam og Harry. "Slipp meg!" Skrek han. Jeg reiste meg. Gikk mot han. Armene til Harry og Liam løsnet fra kroppen til Niall. Han gikk mot meg. Da vi møttes på midten, gransket i hverandre. Han løftet den ene hånden sin, men jeg rygget noen skritt bak. Hvordan kunne jeg vite om han skulle til å slå meg, eller bare stryke meg på kinnet? Jeg tok ingen sjangser. Han så på meg. "Stoler du ikke på meg, An?" Jeg sank blikket mitt ned til skoene mine. "Jeg vet ikke." Hulkene hans ble større. Jeg rynket øyenbrynene mine. Blikket mitt reiste seg opp igjen. Han gikk mot meg. Jeg tok et usikkert skritt tilbake. Han sto helt opp i meg nå. Leppene hans møtte mine.

 

Jeg kjente armen hans rundt meg. Han skviste meg inntil seg. Leppene våre beveget seg harmonisk i noen sekunder, før jeg trakk meg bort fra armene hans. Han så uforstående på meg. Jeg klarer ikke dette, Niall. Jeg klarer ikke tanken på at når du blir drita kan du kysse andre. Jeg overreagerer sikkert, men jeg trodde virkelig at du aldri kom til å gjøre noe sånn med meg. At du ikke ville utsette meg for noe sånn. Uansett om du var drita eller ikke. Jeg trodde det var deg og meg for alltid. Men jeg skjønner det nå. Vi burde holde oss til å være venner. Vi vet ikke om vi kan stole på hverandre. Vi kjenner hverandre ikke bra nok til å være kjærester. Vi kommer til å klarer oss fint. Finne de som passer oss best, og vi kommer til å holde på vennskapet vårt.

 

Hulkene hans forvandlet seg til store smerte skrik. Han ble dratt tilbake av Harry og Liam, han sank sammen. Skrikene hans ville ingen ende ta.  Jeg ble omringet av amrene til Catie og Mary. Hodene deres boret seg inn nakkegropen min. Det siste jeg så var Niall som ble trekt inn i bilen til Harry, og de siste skrikene hans, boret seg inn i hodet mitt. Han ble kjørt bort fra meg. Jeg falt. Alt falt. Alle følelsene mine, alle tankene mine, alle minnene til Niall og meg falt. Dem falt ned i bakken. Jeg falt ned på bakken. Øynene mine gle igjen. Og jeg kjente armene til Mary og Catie sine armer trekke meg opp. 

18 kommentarer

The Writer <3

18.11.2012 kl.22:10

Hva i helvete... omg, din syke unge. Sykt bra!!

Anna

18.11.2012 kl.22:40

Er du gal? Jeg sitter faktisk å griner nå, med den sangen i bakgrunnen var alt så sinnsykt jævlig! Jeg årh, jeg har ikke ord. Dette er den beste historien jeg har lest til nå! Jeg kan nesten ikke vente til neste sesong!! Du er en så bra forfatter, og du burde virkelig vurdere å bli forfatter! Igjen : jeg er målløs!

melissa

19.11.2012 kl.17:57

fxerc6tvubhijntyinbu, BEGYNN SESONG TO NÅÅÅÅÅ!! DØR!

NAI

20.11.2012 kl.16:35

NAINAINAINAINAINAINAINAI

Ane

20.11.2012 kl.20:35

himmmel og hav. Hvor skal jeg begynne? Jeg begynner med denne delen. Utrooooolig sykt! Synes såå synd på Annie! Egentlig på Niall også. Og som du da: jeg lever meg også inn i det! Alt blir bare så trist. Sitter her og gråter! Det er så... Jeg har ikke ord. Hele historen har bare vært en helt ny opplvelse. JA, en ny opplvelse. Har levd meg så inn i den, og den er så utrolig bra skrevet. Kan nesten ikke vente til å begynne å lese den neste sesongen! Herregud. Wow. Shit. Jesus.

AnnaFraTanna

21.11.2012 kl.23:14

*tårene triller nedover kinnene mine* jeg har virkelig ikke ord! Med den musikken i bakgrunnen... Og ja, fysøren!

Mona

22.11.2012 kl.08:00

hæ? nei? hva? hvorfor?

Kommer til å savne å sjekke bloggen så ofte, og elske delene som kommer ut. Og kan nesten ikke vente til sesong 2 begynner. Regner med at en pause kan gjøre skrivingen og inspirasjonen enda bedre, så da satser vi på det. Håper du får en fin jul!

KLEM <3

Ida<31d

22.11.2012 kl.15:14

OMG, TRIST!

Gleder meg til en ny sesong med deg og din fantastiske historie!

Frida

26.11.2012 kl.13:29

GLEDER MEG TIL MER :))

mari

28.11.2012 kl.22:07

omg så trist ;(

Anne

29.11.2012 kl.07:41

Dette er den beste historien noen gang. Har virkelig ikke ord!

GLEDER meg til sesong 2!

Melissa

30.11.2012 kl.07:49

HÆÆÆÆ? nejnejnej, så trist! <3 :´(

frida

01.12.2012 kl.12:26

GRÅTER NÅ! Mer snart?!!

aMalie

04.12.2012 kl.16:59

XFCGVHB, Savner historien :(

Friida

09.12.2012 kl.13:46

?! :´(

12.12.2012 kl.14:55

sjghvk,hkih ?!?!

WHYY?!?!?

Saaaavner historien!!!

morami

15.12.2012 kl.12:42

ny sesong snaaart? :DD

FULLT AV LIV

15.12.2012 kl.22:53

Come baaack :´(

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits